Historier

Den siste tiden har de norske studentene fra Hald på Madagaskar og Sør-Afrika hatt juleferie og Infield. Juleferien tilbringtes på Nosy Be, en fantastisk flott øy på Madagaskar. Infield fant sted i Mahajanga på Madagaskar hvor vi blant annet fikk besøk av Daiana og Siri, som er to av lærerene på Hald. Etter en tid sammen med gode venner, åndelig påfyll, oppdagelser og spillkvelder er det godt å endelig være tilbake på AKA.MA. For øyeblikket har Malala (Maria) besøk av familien sin. For noen utrolig trivelige mennesker. På infield ble vi utfordra til å tenkte tilbake på oppholdet som har vært, og om vi hadde noen historier å fortelle. Historiene varierer fra hva jeg har funnet rørende til historier som har satt ting i perspektiv. Jeg tenkte å benytte dette blogginnlegget til å fortelle noen av disse historiene.

Høyttaler

Jeg har allerede fortalt om høyttaleren i tidligere blogginnlegg, men jeg nevner det en gang til. Jeg har en liten høyttaler som jeg frakter att og fram når det passer seg. I starten tenkte jeg at høyttaleren bare var for meg og Maria sin del ettersom elevene er døve. Det som slo meg var at elevene begynnte å holde på høyttaleren slik at de kunne føle bassen, og starta å bevege seg forsiktig til musikken (bassen). Noen hører også bittelitt. Disse holdt høyttleren helt opp til øret. Du så bare på smilet deres at de kunne høre musikken. Dette fant jeg veldig rørende.

Knivstukket og overlevd

I dag banket Perlin på døra vår. Hun er ei av sydamene her på AKA.MA, ei utrolig skjønn døv ung dame med 2 unger og en ektemann som også jobber på AKA.MA. Vi kom i prat da hun fortalte om en hendelse som skjedde for 2 år siden. Vi fikk lov til å videreformidle denne hendelsen til dere. Omtrent 17:30 på kvelden, da det enda var lyst ute, gikk Perlin alene på 67HA (der AKA.MA ligger og jeg og Maria bor). Pluttselig ble hun overfalt av tre store karer. En holdt utkikk, mens de to andre sto for den voldelige handlingen. De var ute etter penger og mobil, men da Perlin sa hun ikke hadde noen ble hun slått til svime. De knivstakk henne i nakken, som gjorde at svimen traff henne raskt. Slaget i fjeset, som medførte hennes fremdeles brekte tann, gjorde henne helt bevisstløs. Da hun våknet, var det ene øyeeplet halveis ute. Magen og andre stedet på kroppen hadde hovnet opp av alle glassflaskene de hadde slått henne med. Kroppen var full av blod og knivkutt. Det verste med denne episoden var at mange hadde sett henne bli overfalt, men ingen hadde hjelpt henne. Hvordan kan noen vitne til noe slikt uten å tre inn? Alt i alt er det et mirakel at Perlin forstatt lever. Nakken består av viktige komponenter for at kroppen skal fungere. Blant annet ryggmargen, livsviktige hjernefunksjoner, i tillegg til hovedpulsåra som ligger svært nærme. Det å bli knivstukket i nakken kan med stor sannsynlighet resultere til lammelse i hele kroppen eller død. Pauline var “heldig” i dette tilfellet, og fikk bare et stort sår som sakte men sikkert grodde sammen igjen. Da hun giftet seg 2 måneder senere, var det bare et lite hull igjen, forklarte hun med et smil. Dagen etterpå kom hun seg på sykehuset, hvor AKA.MA var med å støttet. Sykehus for mange gassere er en dyr ressurs som få har råd til. Når jeg tenker på dette senarioet, ser jeg klart at Gud har hatt en finger med i spillet. Gjerningsmennene frydet seg under voldsepisoden, og de trodde hun var dø da de dro sin vei. Hvor mange ganger til hadde de slått om de visste at hun fortsatt var i live? Paulin er helt frisk den dag i dag, og jeg hadde aldri sett for meg at hun skulle ha en slik hisotrie bak seg. Hun har vært uheldig på en heldig måte. Men det er likevel en påminnelse til oss alle om å se andre mennesker. Kanskje det ikke er like synlig og voldelig som i dette senarioet, men kanskje folk skriker etter hjelp på et mer diskre basis. Let etter muligheter hvor du kan være den barmhjertige samaritan. Vis kjærlighet, vi kan ikke finne oss i slike episoder!

“Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv” (Gal 5, 13-14)

img_2989
Perlin med sitt yngste barn

Miranto

Miranto er igrunnen vår kontaktperson, i tillegg til Helisoa, men ble raskt en god venninne for oss. Hun hjelper oss med alt vi måtte trenge. Stakkars, i starten var hun jo med oss hver eneste dag. Når jeg snakket med henne om hun syntes det var slitsomt å hjelpe oss så mye, svarte hun: “tvert imot, jeg får heller masse energi av å hjelpe”. For å ta eksempelet når jeg hadde besøk: Mine foreldre og ei venninne ankom Madagaskar på lørdagen mens jeg var i en annen by (Antsirabe), og skulle ikke hjem før på søndagen. Jeg sende en forsiktig melding til Miranto om hun kunne vise dem hvor de skulle bo på AKA.MA, kanskje kjøpt inn noe kjøtt, og om hun hadde lyst til å vise dem døvegudstjenesten på søndagen. Svaret jeg fikk var “I´ll take care of them”. Da hadde hun vært på supermarkedet og kjøpt inn brød og pålegg, vært på markedet og kjøpt inn kjøtt og grønnsaker, i tillegg hadde hun også laget middag til de. Jeg hadde ingen grunn til bekymring. Da jeg ankom AKA.MA søndags morgen fant jeg de stæsja opp under døvegudstjenesten på AKA.MA sammen med Miranto. Hun gjør det lille ekstra, og du ser at hun gjør det av kjærlighet, ikke fordi hun må. Hun elsker å være til hjelp for andre. Miranto har vært en inspirasjon for meg i å gledelig være til hjelp for andre.

fullsizeoutput_2325
Miranto ❤

Invitert hjem

En dag gikk jeg ut på markedet for å kjøpe inn råvarer for ravitotto (gassisk rett). På veien møtte jeg en fra nabokirka, som jeg og Maria har fått bedre kontakt med. Han spurte hvor jeg skulle, og jeg fortalte han at jeg var på vei til markedet. Dermed slo han følge, selv om det var motsatt vei av hvor han kom fra. Når jeg hadde kjøpt alt jeg skulle, nevnte han at tanta hans hadde vært på besøk og tatt med seg en hau med letchi, og at jeg bare kunne ta med noe hjem hvis jeg ville. Jeg takket, og han viste meg huset til bestefaren, hvor han selv bodde. Der ble jeg behandlet med stor respekt. De satt fram kaffe, te, kakao, letchi og riskaker. Jeg kom i prat med bestefaren som kunne cirka like mye engelsk som jeg kunne gassisk. Han fortalte meg at han var en pensjonert kirurg. Når folk var skadet eller trengte en doktor, var de velkomne for en gratis legesjekk hjemme hos han. Jeg fortalte han om eksemen min. Han tittet på det og skrev ut en resept på en krem som jeg kunne hente på et apotek like ved AKA.MA. Da besøket var over, fikk jeg en pose med letchi i hånden, ble fortalt at jeg alltdi var velkommen her og ble deretter fulgt hjem. Det har vært den mest spennende handeturen på markedet så langt.

Lærer på AKA.MA

Før jul snakket jeg med en lærer på AKA.MA som skal pensjonere seg om 4 år. Hun er ugift, bor på AKA.MA og fortalte om familien sin hvor den ene broren var blitt drept. De andre var gift og bodde hver til sitt. Hun fortalte at grunnen til at hun bodde på AKA.MA var trygghetsfølelsen. Om 4 år skal hun pensjoneres, og hun er redd for å bo alene og hva tiden videre vil bringe. Det som setter ting i perspektiv av denne ene samtalen, er hvor verdsatt sikkerthet er. Hun har basert hele sitt liv på sikkerheten og frykter nå at den skal forsvinne.

Elev på AKA.MA

Jeg har snakket med en del elever på AKA.MA, og det er mange som forteller at ingen eller bare en av foreldrene kan tegnespråk. Dermed har de vanskeligheter for å kommunisere med sin egen familie. I tillegg har noen av de bodd på internatskole helt siden de var 6 år gamle. Maria (Malala) har også snakket med ei som har blitt kastet ut av familien fordi hun var døv. Når jeg hører slike historier, blir det satt i perspektiv hva jeg selv har. Hvor ofte er jeg takknemlig? Tar jeg ting for gitt? Jeg merker ihvetfall at jeg har stor grunn til å være takknemlig for egen helse, for familie og venner.

fullsizeoutput_352e
Lanto er ei av praksis studentene på AKA.MA. Hun stikker av og til hode innom leiligheten vår for å lære seg litt norsk, og andre ganger for lage kule tegninger som dette. Hun har Gud som sin bestevenn og er litt av et forbilde.
fullsizeoutput_3531
Julen 2016 ble brukt til kortspill, fjelltur, sang av klassiske julesanger, julekaker og freia melkesjokolade, ikke for å glemme julebadet på kvelden.
fullsizeoutput_3534
Eieren av hotellet stæsja opp til fantastisk middag og denne kaka til dessert på nyttårsaften. Han tar oss med på tur med familien sin, og ordner opp hvis det er ting vi ønsker å oppleve. En mer inkluderende hotellsjef skal du lete lenge etter.
fullsizeoutput_3536
Pernille skaffer seg ansiktsmaling/gassisk solkrem
fullsizeoutput_353b
Damer i Mahajanga ved boden sin.
fullsizeoutput_353c
Daniel fant seg en dobbeltgjenger
fullsizeoutput_3545
Så fin

fullsizeoutput_3547

fullsizeoutput_3548
Barna ved Toby byen i Mahajanga avsluttet besøket med nydelig barnesang.
fullsizeoutput_3549
På vei hjem til praksissted. Mahajanga – Tana, 12 timer
fullsizeoutput_3553
Traff på noen zebu på vei hjem fra Mahajanga
fullsizeoutput_356d
Lemur
fullsizeoutput_356e
Selvfølgelig måtte vi spille litt fotball med kompisen vår fra nabokirka kl 5 om morgenen. Her har vi pause.
fullsizeoutput_3568
Godt å komme hjem til elevene ved AKA.MA. Her har vi gym
fullsizeoutput_3564
Fikk friska opp noen hoppetauskills fra barndommen

Kjentfolk jo

Salama!

Akkurat nå befinner jeg meg midt i en periode hvor det skjer masse, som er triveligt. Blant annet har vi feiret 3. desember (internasjonal dag for mennesker med handikap), vært på misjonsmøte i Antsirabe, jeg har fått besøk av foreldre og ei venninne, og i morgen reiser vi til Nosy Be for å feire jul med de andre norske haldstudentene som bor på Madagaskar etterfulgt av infield i Mahajanga. Jøsses, 3 uker uten å møte på barna som løper mot deg på morgenkvisten og livet på 67HA (byområdet vi bor i). Men vi skal jo ikke akkurat kjede oss. Nosy Be kommer til å bli magisk, og er en plass mange gassere er stolte av.

Besøk

Foreldrene mine og venninnen min kom faktisk på lørdagen mens jeg enda var i Antsirabe. Det var veldig rart å tenke på at mine foreldre og Kathrine var i Antananarivo, i det hele tatt på Madagaskar, mens jeg var i en annen by. Miranto er så god og fleksibel, og møtte dem på AKA.MA, handlet inn mat og lagde middag, samt gikk sammen med dem til døvegudstjenesten på søndagen. I leiligheten som jeg og Maria bor i har vi et svært gjesterom som foreldrene mine bodde i, mens Kathrine sov på mitt rom. Som plaster på såret dro jeg hjem fra Antsirabe tidligere enn de andre på søndagen. Jeg ankom AKA.MA midt i døvegudstjenesten. Det var veldig merkelig å se mamma, pappa og Kathrine på AKA.MA. De som alltid hadde vært i det fjerne Norge var nå her. Jeg viste dem rundt på 67HA og markedet før mamma og pappa tok flyet videre til Nosy Be. Kathrine ble igjen, mens foreldrene mine kom tilbake på tordagen. Helledussan, det har vært en hektisk uke med masse opplegg. Men jeg ville så gjerne vise dem mest mulig av skolehverdagen, barna på AKA.MA, tana og Madagaskar. Håper ikke de kommer hjem helt utmattet. Mandagen startet som vanlig med flaggheising 730, derretter dro jeg og Kathrine til et gassisk marked på 67Ha og supermakedet, etterfulgt av kunst & håndtverk time med strikking på ettermiddagen. Deretter møtte vi Hald studentene fra Mahajanga for å ta noen pannekaker på pannekakeriet (ja, de har et pannekakeri her!!) rett utenfor NMS kontoret på Isoraka. Det var jo typisk stengt frem til 18, så vi dro videre for å finne noe annet mat, og kom heller tilbake når klokka var slagen 18:00. Der satt vi da, og ventet på at noen skulle åpne før Hanne, tidligere misjonær for NMS, spurte en på gata om Pannekakeriet kom til å åpne. Himla til flaks, for det var åpent alle dager utenom mandager. Men det var igrunnen like greit, for vi dro heller hjem til Magne og Hanne (tidligere misjonærer for NMS) og fikk lagt noen skikkelige pannekaker med sukkrerte bananer og smelta sjokolade. Mm. Ble en veldig hyggelig kveld. Hanne og Magne har nå reist hjem til Norge for godt, og de vil bli savnet av oss og andre her på Madagaskar. Nandeha AKA.MA faly sy voky be.

Tirsdag sto gym med 7E for planen. Det var fotball, jentene mot guttene, med to baller. Barna digga Kathrine, og hun har sklidd rett inn i miljøet. Senere på dagen var det ny time med hekling, etterfulgt av et juleverksted på kvelden. Vi har også avtalt med rektor at de måtte få smake taco, ettersom de ikke visste hva det var. Dette ble en slager på tirsdagskvelden, med zebu kjøtt fra naboen og grønt fra markedet.

onsdag våknet vi opp til pannekaker ala Malala. Kathrine fikk vasket litt tøy på gassisk vis før vi underviste i fotografering. Kl 12 på dagen dro vi ut å spilte volleyball med noen venner av Miranto, og disse var ikke nybegynnere. Jeg ble plassert fra side til annen, og fikk pluttselig en ball som det var tydelig hva jeg skulle gjøre med, men som jeg ikke ante. Til tross for mitt elendige bidrag var de støttende og veiledene, og ønsket at vi kom igjen. Ulempen var heller at ingen av oss hadde tatt på solkrem, i det hele tatt. Der spilte vi, midt på dagen, svetten renner, det er den varmeste tiden på året, åpen himmel, uten solkrem. Godt Gud har skapt aloe vera. Vi fikk besøkt dronningens slott med Miranto, og Kathrine skaffet seg rasta.

Torsdager er elendige dager for trafikken, spesielt i juletider. Både vi og Miranto kom en time for sent til avtalt tidspunkt pga. trafikk. Denne dagen ble brukt til å bare slappe av, roe sjela etter noen hektiske dager med mye morro. Mamma og pappa ankom Tana denne dagen etter noen opplevelsesrike dager på Nosy Be. Vi spiste en god asiatisk middag på Ozone, før den ypperlige sjåføren til AKA.MA, Jimmy, kjørte oss hjem.

Fredagen er minst like stappfull av opplegg som de andre dagene. Dagen startet med gym for 4, 5 og 6 klasse. Deretter dro vi på gassisk marked. Det vi trodde bare skulle være en times tur endte opp med 4 timer. Gassere er veldig kreative og flinke med hendene, og lager masse fine broderier, instrumenter og treverk med mer… Planen videre for dagen var å drepe en kylling og spise den til middag. Dette er veldig vanlig på Madagaskar, og er mer eller mindre en allmenn kunskap. Så dette måtte prøves ut. Vi fikk selvsagt hjelp fra Miranto og Nicholas fra nobokirka. Brutalt er det likevel. Deretter lærte jeg, Kathrine og mamma å danse av noen elever på AKA.MA, mens Maria, Miranto og pappa tilbredte maten. Senere på kveldren møtte vi haldstudentene Silje og Jenny, og dro på pannekakeriet.

lørdagen besøkte vi krokodilleparken. De byr på alt fra slanger til kamelioner og 150 krokodiller. Utrolig kul park, og du får møtt dyrene på nært hold. På søndagen var det gudstjeneste kl 06:00 som sto for tur. Der ble vi pluttselig invitert til dåp av ei venninne av Miranto den samme dagen. Dåpen besto av mat, sang, dans og mere sang. Veldig koselig, og veldig typisk gassisk fest (kilde: Miranto). På kvelden, fortsatt litt voky be fra dåpen, dro vi på middag til rektor som bor rett over gangen. Det er siste dag med besøk, og til tross for at vi var veldig trøtte, klarte jeg, mamma og pappa å ta et slag kortspill før vi gikk og la oss. Mandagen dro de hjem, og nå sitter jeg og Maria å griner fordi vi føler oss så ensomme. Neida, men det har vært veldig koselig med besøk og jeg gleder meg til å treffe dem alle igjen til påsken. Men nå ligger fokuset på arbeidet og å nyte den lille tiden jeg har på Madagaskar.

I dag, dagen etter at de forlot Madagaskar, hadde jeg og Maria klart å avtale å møte noen gutter fra FLM kirka for jogging og fotball kl 5 om morgenen. Ehem. Vi har igrunnen stått tidlig opp hele denne uken for å få mest ut av dagen, men det er jo bare godt å bli vant til å stå opp når hanen galer. Når jeg forteller at jeg vanligvis står opp 8, og at det egentlig er ganske tidlig i Norge, blir jeg kalt lat. Etterpå blir jeg kalt feit og hvit, men dette er jo bare komplimenter, så man må jo bare takke. Vi sto opp i halvkoma 4: 30, kasta i oss noe mat før vi møtte de andre og fikk beskjed om at joggeturen var 2 mil. Og jeg hadde med sekk. Med alt for lav kondis fikk vi dradd beina våres til stadion og spilte fotball i 2 gode timer. Nå sitter vi på NMS kontoret, trøtte og slitne, men med en god start på dagen. Vi gleder oss til neste gang! Nå står Nosy be for tur, og reisefeberen kommer kriblende.

fullsizeoutput_2369
Hangman
fullsizeoutput_2368
Ung kjærlighet
fullsizeoutput_2366
Elevene på AKA.MA har mulighet til å delta på kampsport/selvforsvar hver onsdag.
fullsizeoutput_2364
NMS
fullsizeoutput_23b5
Nabolaget
fullsizeoutput_23ac
Første dag på Madagaskar.
fullsizeoutput_2363
Nabolaget
fullsizeoutput_23a7
Strikketime
fullsizeoutput_239c
Lærer bort det man kan

 

fullsizeoutput_239a
Pannekaker hos Magne og Hanne
fullsizeoutput_235e
Hver gymtime starter og slutter med bønn
fullsizeoutput_2359
Spreke elever
fullsizeoutput_234d
Gruppe arbeid. Få ballen raskest mulig forbi streken.

fullsizeoutput_2399fullsizeoutput_2397fullsizeoutput_2396dsc05741fullsizeoutput_234afullsizeoutput_2395fullsizeoutput_22bf

dsc06079
Kathrine trives på Madagaskar
fullsizeoutput_2394
4 klasse er flinke til å hekle
fullsizeoutput_2343
Når man snakker tegnespråk er det viktig at ansiktutrykket også henger med
fullsizeoutput_233f
Liv og glede
fullsizeoutput_233e
Kathrine er inni der en plass

fullsizeoutput_233d

fullsizeoutput_2339
Full av humor
fullsizeoutput_2336
Klem
fullsizeoutput_2392
Samarbeidsøvelse. Alle sitter på fanget til den bak seg.
fullsizeoutput_232b
Bondesjakk

fullsizeoutput_2328

fullsizeoutput_2325
Digger denne dama!
fullsizeoutput_2322
På vei opp til den tidligere dronningens slott
fullsizeoutput_231b
Maria mekka pannekaker på onsdagen

fullsizeoutput_2393

fullsizeoutput_231a
En av de mange skjønnhetene på AKA.MA
fullsizeoutput_2390
Carlton hotell
fullsizeoutput_2319
Elever fra 4, 5 og 6 klasse
fullsizeoutput_238e
En av studentene og pappa
fullsizeoutput_2389
Mamma med de tøffe gutta
fullsizeoutput_2301
Hele gjengen

fullsizeoutput_22f6

fullsizeoutput_2388
Etter mamma og pappas ankomst kjørte sjåføren oss til Ozone restaurant
fullsizeoutput_2387
Nå skal det slaktes

fullsizeoutput_22ec

fullsizeoutput_2386
Nicholas fra FLM nabokirka
fullsizeoutput_237e
Lokalbuss er trangt og gøy
fullsizeoutput_237d
Kathrine ❤
fullsizeoutput_237c
Mange skillpadder i Croc Park
fullsizeoutput_237b
Større skillpadde har jeg aldri sett før. Denne er 90 år gammel.

fullsizeoutput_237afullsizeoutput_22c7

fullsizeoutput_2379
Kathrine mater lemuren med en banan

fullsizeoutput_2376fullsizeoutput_2374fullsizeoutput_2372

img_8058
Fyller bensin midt i trafikk køen

fullsizeoutput_23d5

Himmelen har fått en ny hund

Liten oppadtering

Salama Tompko! Inona vaovao? (Hei, hva skjer?). Siden sist blogging har hverdagen vår igrunn bestått av jobbing, sykdom, lesing, opplevelser og litt reising. Tegnespråk går bedre enn gassisk. Men gassisk går også sakte fremover. Vi prøver oss alltid på det vi kan, og får en lang monolog på gassisk tilbake. Skuffende må vi si “Azafady, mahay kelykely Malagasy” (unnskyld, men vi kan bare litt gassisk). Tana byr på mye forskjellig. Det er mye som skjer, forskjellige markeder, muligheter for å delta på engelskkurs, være med ulike mennesker, dra til nasjonalparker eller bare slappe av i sola ved et basseng. Jeg har til og med fått meg rasta, som Maholy fra døveskolen lagde på meg.Vi har vært gjennom fustrasjoner, aha opplevelser, ny lærdom og fått nye venner. Vi blir mer og mer kjente med elevene på AKA.MA. Veldig gøy når du klarer holde en samtale (til dels grad) gående på gassisk tegnespråk. Fremdeles er vi usikre på om læreren faktisk kommer til timen, og om vi bør forberede noe. Men vi er blitt mer rusta til å ta ting på sparket. Alt er mye lettere når vi kan litt tegnespråk og kjenner elevene. I tillegg har jeg erfart at det en tror er unytting å lære bort, faktisk kan være lærerikt. F.eks. hadde jeg “hangman” med en klasse. Var i starten skeptisk til å ideelt sett henge en mann på tavla. Tenk om dette kunne være sårbart for noen. Jeg tok likevel sjansen. Det viste seg at mange av elevene sliter med rettskriving. I tillegg fikk alle prøvd seg på tavla, pluss være muntlige i timen. Dermed var ikke dette så bortkasta som jeg først trodde. Man må bare prøve seg fram.

Norsklærer

Jeg lærer norsk til ei gassisk døv lærerstudent. Utrolig gøy når noen viser interesse for vårt språk. Vi starter som regel i 19 tiden, hvor jeg lærer tegnespråk og hun lærer norsk. Det er faktisk ikke bare bare å skulle lære en døv person et annet språk. Har innsett at uttale bare er å kutte ut. Hvordan lærer du kj.., skj.. sj… lyder, til en som ikke kan høre? Veldig glad for denne muligheten, jeg får perspektiv på ting jeg aldri før hadde tenkt på. Bare det at mange døve ikke kan snakke med foreldrene sine eller søsknene sine. Det er vanligvis én person i familien som kan tegnespråk, og som må være tolk for de andre. Jeg har også alltid visst om fattigdom, men å leve oppi det gir en helt annen opplevelse.

Fianarantsoa

Mot slutten av forrige uke fikk vi besked om at presidentene fra verdens fransktalende land skulle ha et møte i Antananarivo på Madagaskar denne uka. Av den grunn var alle skoler for uken stengt, det gjaldt også AKA.MA. 1 uke fri. Vi bestemte oss for å ta turen til Fianarantsoa, en 10 timers kjøretur med buss. Her møtte vi 2 andre NMS Hald studenter, Jenny og Silje. God tid i forveien hadde vi bestilt billetter for bussen, men også denne gangen hadde de booket til feil dag. Bussen ligner en minitaxi. Lørdag kveld (vi reiste søndag morgen) ringte vi og spurte om de fortsatt hadde plass til oss på søndagen. Negativt. Dermed, med hjelp fra Miranto, fikk vi bestilt billetter fra et annet busselskap. Du vil egentlig ikke reise med noe annet en Cortiss, ihvertfall ikke 10 timer, det fikk vi erfart. Jeg har aldri vært redd for å dø i trafikken før, men denne bussen kjørte like fort i svingene som langs de smale veiene, befolkede byene og bratte kantene. Som Malala sa “jeg liker ikke at mitt liv ligger i sjåføren sine hender”. Husker jeg vurderte å gå av bussen mens leken enda var god og med livet i behold, og bare ta en taxi resten av veien. Underveis så vi en hund som stod midt i veien. Jeg og Malala tenkte, “selvfølgelig vil sjåføren stoppe”. Men sjåføren fortsatte i samme fart helt til hunden traff bilen og var under hjulene. Vi gapte og sjåføren smilte. Kultursjokk? Vi fortalte senarioet til en lærer på AKA.MA. Han fortalte at det samme hadde skjedd han, bare med en okse. Nåvell, vi kom oss levede fram. I det vi gikk ut av bussen ventet vi på en taxi som skulle føre oss til hotellet. Det var da det begynte å pøsregne. Det hølja ned. Men selv dette klarte ikke ødelegget humøret til Malala og Fitia. Vi kunne jo ikke annet enn å le, for det var jo ikke noe annet sted å gå enn å stå ute i regnet. 20 minutter gikk, og folk kikket og pekte. Der står 2 vasahaer, med bagasje og ikke en eneste tørr flekk på hele kroppen, og nyter regnet. For hva er vell bedre enn å ta av seg klissblaute klær – for så å ta en varm dusj –  og deretter ta på seg blaute klær igjen. Jeg fikk møte Hasina for første gang, ei superherlig dame som har studert i Norge og oppretta hotell Ambalakely i Fianarantsoa. Fytti for et hotell. Og fytti for en servise. Og fytti for en dame. Det fantes bare godhet i Hasina. Etter en lang varm dusj ble vi servert 3 retters middag. Vi ante ikke hva vi fikk, men det var også litt av spenninga. Deretter spilte vi scrabble med Hasina. Vi var de eneste gjestene på Ambalakely ettersom hotellet er helt nytt. Ja, faktisk ikke helt ferdig enda. Spisestuen hadde peis, og var dekorert med norske bøker, scrabble og gassisk kunst. Ambalakely er inspirert av gassisk arkitektur og norsk interiør. Vi bodde blant annet på rom “Kristiansand”. Alt var så gjennomført, og jeg har aldri spist en så god NORSK frokost noen gang. Vi våknet opp til frokost, og gikk ned til hovedområdet. Der så vi et bord ute i en hage dønn alene, dekt på til to person med duk og alt. Deretter kom servitørene med KAKAO, nybakte grove rundstykker, eggerøre, ost (m/ ostehøvvel) og masse annet pålegg..

Ranomafana

Vi var i Fianarantsoa i 4 dager. Fianarantsoa er sterkt preget av fjell, som betyr mye trapper og bakker. Jeg tror kroppen vår fikk sjokk etter den første dagen; mine bein begynte å riste, mens Maria våkna opp med krampe. Vi besøkte papirfabrikken, døveskolen, leiligheten til Silje og Jenny, et utsiktpunkt og Ranomafana (nasjonalpark). Ranomafana betyr på norsk “varmt vann”. Målet med Ranomafana var i grunn å få sett noen lemurer, men ettersom vi kom til lemurens sovetid ble det heller en 3 timers regnskogstur i flere bakker. Svetten rant, men det er jo en del av gamet. Gøy var det uansett, godt med litt mosjon i den gassiske natur. Dagen ble avslutten i et avkjølende basseng. Tulla, mener naturlig oppvarmet basseng på 30 grader (ranomafana).

Hjemreisen til Tana

Hjemreiser var en bedre opplevelse enn reisen bort. Bussen cortiss skulle kjøre oss hjem med var blitt ødelagt, så vi måtte fremdeles dra med en annen buss. Men, bussjåføren tok mye mer hensyn til svinger og humpler enn den forrige. Ulempen var kun en sprengt høytaler som sjåføren ikke syntes å plages av, og en baby som aldri ble lei av å grine. Men livet stod ikke på spill, så vi var to faly Maria. Lagde litt norsk tomatsuppe da vi ankom AKA.MA. Nå ser vi fram til en ny uke på AKA.MA, det er juletid med julesanger, og jeg får snart besøk av foreldre og ei venninne. Nyter dagene her på Madagaskar.

PS:

Det begynner å bli varmere på Madagaskar.

Fitia: “Jeg vet ikke om det er deodoranten eller svette jeg kjenner under armen”

Malala: “Jeg vet ihvertfall at jeg ikke har tatt deodorant i rompa”.

fullsizeoutput_2139
Gassisk marked, kom hjem med nytt maleri
fullsizeoutput_213a
Politiet gjør en viktig jobb for Madagaskar, selv om de ikke alltid blir hyllet av det gassiske folk
fullsizeoutput_2142
Asa tanana (kunst og håndtverk)
fullsizeoutput_2143
Fikk møte Hanne og Magne på Isoraka (NMS kontoret) i Tana. De har begge mange års erfaring fra et annet land. Magne på Madagaskar og Hanne i Etiopia. Veldig trivelige mennesker.
fullsizeoutput_214c
AKA.MA fikk fransk vasaha besøk. Disse støtter døveskolen med høreapparater.
fullsizeoutput_215c
Franske vasahaer deler ut gaver før de reiser tilbake til Frankrike.
fullsizeoutput_214d
Kristina fra Røde Kors og Maria midt i lunchen.
fullsizeoutput_214e
klippa Malala, heisann
fullsizeoutput_2156
Får ikke lov til å legge seg før kl 2030
fullsizeoutput_2158
Rasta de neste 2 ukene, laget av Maholy fra døveskolen.
fullsizeoutput_2159
Nysgjerrige
fullsizeoutput_215b
Døve kan klare alt bortsett fra å høre
fullsizeoutput_2161
Nye briller
fullsizeoutput_2163
Våre bussvenner de neste 10 timene. Ja, det er like trangt som det ser ut som
fullsizeoutput_2164
20 min i plaskregn fører ikke til rene bein.
fullsizeoutput_2165
Den beste frokosten.
fullsizeoutput_2167
Av med rasta, troll for en dag
fullsizeoutput_2182
Tradisjonelle gassiske hus
fullsizeoutput_2183
Hotell Ambalakely
fullsizeoutput_2184
Ble veldig fasinert over blandingen de brukte av gassisk og norsk arkitektur på hotell Ambalakely
fullsizeoutput_2185
Her blir det et basseng en gang i fremtiden
fullsizeoutput_2186
Teammate forholdet er bra
img_3431
Skulle gjerne sovet i denne sengen for resten av livet
fullsizeoutput_216c
Jenny og Silje under middagen på Hotell Ambalakely
fullsizeoutput_216d
Snart ved Ranomafana. Dette lager strøm som brukes av hele Fianarantsoa
img_3439
Snart ved Ranomafana.
fullsizeoutput_2170
Naturlig oppvarmet basseng. 30 grader
fullsizeoutput_2171
Ferdig med første del av kjolen, nå gjenstår bakdelen
fullsizeoutput_2172
Nasjonalparken i Ranomafana. Her nokså sledne
fullsizeoutput_2175
Maria og Hasina ❤
fullsizeoutput_2178
Faly Malala. 5 timer overstått, 5 timer igjen
fullsizeoutput_217b
Disse kom bort til oss og spurte “hei, kan vi ta en selfie med dere så får dere en brus hver”.
fullsizeoutput_219f
Dette var en gøy gymtime. Her moser vi elever. Volleyball er ikke bare bare.
fullsizeoutput_2198
Når sysakene er låst inn i et skap som ingen har nøkkelen til, kan man alltids lære å brette servietter.
fullsizeoutput_2197
Hangman
fullsizeoutput_2193
Sydamene på AKA.MA syr arbeidsklær som skal selges til arbeidere i Antsirabe. Her sitter de dag ut og dag inn. Flinke er de.
fullsizeoutput_2192
Made in Madagascar
fullsizeoutput_2189
Besøk hos rektors tante
fullsizeoutput_2188
Mango

 

 

Frihelg i Antsirabe

Jeg og Maria er de eneste som fikk flytte rett inn der vi skulle bo i 6 måneder og starte på arbeidet med en gang. Resten av NMS folka har språkkurs i Antsirabe den første måneden. Neste uke reiser de til sine praksissteder, så jeg og Maria tok oss en tur opp før de reiste. Bussen lignet en minitaxi, hvor vi måtte bestille sete. Jeg satt skvist mellom maria og en annen gasser i baksetet i 4 timer. Men som sagt er gassere stort sett hyggelige folk, så vi koste oss. I det vi gikk av heiv 5-6 puspusere (vogn-taxi m/ sykkel) som ønsket å kjøre oss hvorenn vi skulle. Jeg liker igrunn konseptet med puspus, til tross for at vi føler oss  megatunge når den stakkars mannen enten sykler eller løper vognen vi sitter i henover veien. Puspus er supermiljøvennlig og et billig alternativ for taxi. Antsirabe ligger 1500 meter over havet, så det blir litt kaldere her om kveldene. Men det var det neppe om dagen.Vi bodde på Lovasoa, rett ved siden av deres leilighet. Dette var virkelig Norge i Madagaskar. Til og med resepsjonisten snakket norsk. Våre medstudenter har ikke bare dusj, men til og med varmtvann. Følte vi kom til paradis med dyne, rene gulv og muligheten til å ta en varm dusj. Vi dusjer omtrent 1 gang i uka på AKA.MA (eh..), mens her ble det 3 ganger i løpet av en helg. De har også tilgang på treningsrom, volleyball, tennis og div. Så det ble et slag tennis i heten, og Malala og Fitia som trodde de ikke trengte solkrem la seg mena may be (solbrente).

Vi planlag å reise mandags grytidlige morgen. Derfor måtte vi besøke et hotel søndags morgen for å bestille plass. Det ene hotellet sendte oss til det andre, og i det andre var det intet annet enn et telefonnummer. Jeg ringte nummeret uten svar. Det var her vi traff vår franske svigerfarvenn. En mer sosial type vet jeg ikke om finnes. Han forklarte at vi måtte komme 1730, for da kom den andre bussen, og det er kun da det er folk i resepsjonen. Javell, dermed dro vi tilbake til det forrige hotellet for å ta noe å drikke. Det så ut som en profesjonell bar med peiling på kaffe, så jeg prøvde meg på en iskaffe. “Do you have ice coffe?” “Coffee?” svarte servitøren. “Yes, cold. Like cold café latte with ice cubes and ice cream etc”. “Yes, we have”. Okei, supert! Gleder meg. Malala – som lærer seg å like kaffe – nølte litt før hun bestilte 1 liten cola istedenfor. Servitøren kom ut igjen: “You wantet cold coffee, right?”. “Yes, but ice coffee. With ice cubes and cream etc”. “Yes, good” sa servitøren, før hun kom ut med en helt vanlig tom kaffekopp. Dette lover ikke godt. Deretter kom hun ut med en kanne kald svart kaffe og en kanne kald melk. Godt Maria hadde bestilt 1 liter brus. Vi spilte litt kort mens vi observerte en gasser ta en diskre selfie med oss. Vårt ønske for den dagen var bare å chille litt, så vi søkte opp hotell i Ansirabe med utebasseng. Hotel des Thermes kom opp. Det så veldig majestetisk ut, hadde både badebasseng og spa. “oi, ikke så langt unna heller”, vi gira oss opp og fikk satt oss på en puspus. “Hotel des Thermes, mahay (vet du)” sa vi til mannen som kjørte oss. “Yesyes”. Vi satt langt om lenge, før vi ble satt av i en bakgate. ææ hvor er vi nå? Vi prøvde google maps, men leda oss bare inn i en annen bakgate. Etter litt sightseeing spurte vi (tror det var) daglig leder på et supermarked, og hun fikset transport til hotellet. Skal si vi følte oss glupe når vi innså at det gedigne hotellet var nabohotellet til vårt eget. Sola stekte, vi fant oss en solseng og trodde fortsatt ikke vi trengte solkrem. Det eneste jeg hadde var en solkremstick på 50 som vi smørte på utsatte plasser. Du så faktisk merke etter denne på kvelden, for alt annet var knallrødt. Bussen hadde forresten ringt i løpet av dagen, så vi fikk bestilt plasser hjem og alt var greit. Trodde vi. På kvelden, etter å ha sagt farvel til de andre, pakket og sagt ifra til resepsjonen, fikk jeg en melding om at den bussansatte hadde bestilt billetter til feil dag og at alt var fult for i morgen. Se det, da ble det en ny dag i syden på Hotel des Thermes som vi nå visste hvor befant seg. Null problem. Prisen for overnatting var også latterlig billig. Vi hadde først fått beskjed om at det kostet 25 000 AR (50kr) pr natt, og vi tenkte lol dritbillig. Vi gikk ned å betalte for 4 netter, altså 200 000 AR tilsammen, men fikk halvparten tilbake. Det var kun 25 000 pr rom. AI! 25 kr for et rom med varmvann, dyne og luksus. For et liv! Vi kom hjem til slutt, for de som ble bekymra. Det har vært en innholdsrik og bra helg med gode venner og en ny by. Faly be!

 

dscn0391
Markedet i Antsirabe
dscn0392
Monica og Erika på markedet
dscn0396
På markedet selger de alt mellom himmel og jord, også saker for trollmenn som har lang tradisjon i Madagaskar
dscn0400
Perler som ofte blir brukt i sammenheng med trolldom
dscn0401
Ulike typer ris
dscn0406
Frukt og grønt til en billig penge
dscn0407
Får snakket litt gassisk på markedet
dscn0409
Jenny i en puspus
dscn0410
Antsirabe
dscn0420
Vi dro på pub
dscn0428
Her sitter vi i en puspus hvor mannen ikke har sykkel, men tar beina fatt. Kanskje han får råd til en sykkel etter noen turer?
dscn0429
Selfie i puspus
dscn0433
Hotel des Thermes, endelig fant vi deg!
dscn0434
ah digg
dscn0436
Her skjedde samme greia. “vet du hvor restaurant de cecilie er?”. Vi ble slupper av i en bakgate igjen, og fant denne herlige lokale restauranten med fantastisk god mat til en billig penge. Ingen sure miner
dscn0437
Skikkelig på ferie
dscn0438
Faly Malala fikk endelig milkshake
dscn0431
Malala i Antsirabe. Mye roligere og færre folk i gatene her enn i Tana.
dscn0440
Tilbake i Tana. Litt mer folksomt. Vi ble faktisk vitne til en demostrasjon mot politiet etter at politiet hadde jaget vekk alle som satt og solgte varene sine.

 

 

 

 

 

 

 

 

En anderledes søndag

Maria har faktisk klart å prute opp prisen på en taxi denne uka. Gassisk går bare bedre og bedre. Denne uken fikk vi beskjed om å møte kl 10 hver dag fordi en av lærerene hadde fått et barn. Javell, vi dukket opp vi. Det viste seg at alle i staffen skulle øve på en sang. Ettersom jeg og Maria er med i staffen, skulle vi også være med. Denne sangen var både på gassisk og tegnespråk, og skulle gjerne kunnes utenatt. Challenge aksepted. Maria har vært litt uggen denne uka, og fikk bare med seg én øvelse, og jeg bare 2. Senere hørte vi rykter om at en av lærerne skulle pensjonere seg på søndag. Så vi skal fremføre denne sangen på søndag? Gjett om. Under sangopptredenen prøvde vi å stille oss så langt bak vi klarte, men med vår lysbetonte hudfarge og ekstreme høyde var det ikke lett å gjemme seg. Men folk sa det var gøy å se/høre på. Topp stemning. Alle hadde kledd seg opp i penstasen++. Vi tok til og med på oss sminke. Seremonien var blitt flyttet ned til spisesalen. Etter seremonien ble alle sitteplassene rigget om til spisebord. Nå var det tid for en 5 RETTERS middag. Jeg og Maria hadde nettopp spist en mango hver, og var litt “hæ, får vi mat?”. Etter hver rett samlet de inn alle tallerknene, vasket de for hånd, og la på ny rett. Vi serverte første tallerken før alle kom inn, som var en forrett med noe grønnsaker og et lite brød. Forrett nr. 2 lignet en vårull, bare at du bytter ut innholdet med ost og blomkålsuppe/saus. Rett nr. 3 var hovedretten; ris med gris og ærter. Følte aldri den tallerkenen ble tom, men godt var det. Rett nr 4 var en banan, og rett nr. 5 var kake. Malala og Fitia tok denne kvelden passe faly og voky be. Senere var det dansing, og mer dansing. Faller godt i smak for Fitia. Kona til rektor prøvde seg til og med på linjedans. Lulu besøkte oss senere på dagen. Hun var Hald student for 2 år siden. Veldig kjekt å treffe henne. Når den store oppvasken var ferdig, tok vi turen opp til leiligheten og lagde liddegranne milkshake. Vi satt på Madagaskar 2, og sov som to barn helt til flaggheisingen 7:30 neste dag.

Lemurdag

På lørdagen fikk vi se lemurene! Jeg og Malala besøkte en lemur park, 1 time utenfor Antananarivo. Det går ingen busser dit, så vi var nødt for å hyre en sjåfør for dagen. Miranto fikset dette også etter at vasahaene hadde prøvd å finne en sjåfør i 3 timer uten hell. En kompis av Miranto kjørte oss fram, ventet til vi var ferdige og kjørte oss til og med innom supermarkedet på veien hjem. Lemurene var supersøte. De lever fritt, men kommer innom parken for å få mat. I tillegg er parken en slags botanisk hage, men masse planteliv fra Madagaskar. Alt i alt en ganske bra helg.

img_3109
Ole, Dole, Doffen
img_3122
Dole m/ venn
img_3119
Dole
img_3113
Fitia og Malala

 

dscn0383
De mest intense øynene finner du i Madagaskar

dscn0381

dscn0380dscn0375dscn0371dscn0365

dscn0357
Guiden og Malala i lemurparken

dscn0340dscn0323dscn0313dscn0311

dscn0309
Hvem trenger penn og papir?

Farligste strøket på Madagaskar

På søndag spratt det ut av Miranto “Dere er klar over at dere bor i Tanas farligste strøk”. Oisann! Anbefalinger fra Hald og lokale sier vi bør holde oss inne når det er blitt mørkt. Dette er grunnet færre mennesker på gaten og uoversiktelig gange. Om kvelden er det lettere å bli utsatt for kriminelle handlinger, spesielt som jenter og spesielt som vasaha. Samme dag kom vi litt sent hjem (kl:1830) ettersom vi hadde vært i down town og sett på Mirantos koropptreden. Den varte litt lengre enn forventet, så magen begynte å skrike etter mat. Dermed stoppet vi opp på en restaurant og bestilte en pizza og sambosa for take away. Når pizzaen var ferdig, var det alt blitt mørkt. Vi bestilte en Taxi for å komme hjem trygt og raskt. Taxien stoppet utenfor porten og kjørte igjen. Porten stenger kl 19, så den skulle være åpen nå. Det var mørkt, vi gikk i kjoler, 2 vasahaer alene, Tanas farligste strøk, hadde med oss mat og masse stuff i veskene (iphone, lommebok, kamera) og kom ikke inn porten. Så vi sto bare der. Hva gjør vi nå? Det nytter jo ikke å rope, for de er jo døve. Og det minste vi ønsket var oppmerksomhet, og vise til alle som gikk forbi at vi var stuck utenfor porten. Jeg ringte Rivo (rektor) men han tok ikke telefonen. Vi ble litt mer stressa. Prøvde å søke på facebook om vi kunne kontakte noen av elevene, men nettet funket ikke. Så ringte Rektor, jehei! “Hello!” “Hei, vi kommer oss ikke inn porten, den er visst låst”. “Oh, er den låst? …pipipipip”. “..hello?”. Okei, så kommer han nå? Vi ventet i ca 5 min og ble litt mer ukonfortable. Til slutt åpnet en av elevene porten, og vi steg inn lett om hjertet. Vi snudde oss og observerte at eleven ikke låste porten. “var ikke porten låst?” prøvde vi å formidle på tegnespråk. Eleven fremstilte at døren var hard å åpne, og at den trengte et ekstrs dytt. Nåvell, next time we know.

Ligretto i bilen

Jeg er så takknemelig for at vi har Miranto som kjenner alle i Tana, tar oss med på noe sosialt og hjelper oss med de enkleste ting. Endelig fikk vi gått på butikken. Vi kjøpte blant annet 2 melk som vi drakk opp på 2 dager. Vi glemte også dopapir, som var litt krise. Dermed gikk jeg og Malala alene til supermarkedet – etter tydelig veiledning fra Miranto – og kjøpte 5 melk, 2 dopapir og alt for mye godteri. De har kokesjokolade med pasjonsfrukt her, så den måtte prøves. Må også bemerke at kaffe ikke er noe som drikkes like mye i Madagaskar som i Norge. I dag tok jeg min første kaffekopp på 12 dager, men det går for det meste i te. Jeg og Maria er et gammelt ektepar. Vi tar en tidlig kveld, drikker noe varmt ved kjøkkenbordet før vi ser en film eller legger oss. Vi legger oss forskrekkende tidlig. I går la jeg meg kl 20:00, dautrøtt. Også vokner vi i 6-7 tiden, helt uthvilt. Er i grunnen veldig deilig.

Søndags gudstjeneste

På søndager går vi i Kirka. AKA.MA har en egen gudstjeneste spesielt egnet for døve annen hver søndag. Forrige uke deltok vi på denne, mens denne uken var det tid for å prøve den lokale kirken. Gudstjenestene i Madagaskar er ikke som i Norge. FLM kirken ved siden av AKA.MA har 3 gudstjenester om søndagen, hvor hver av dem varer i 3 – 4 timer. Vi deltok på den første kl 6 om morgenen, og kirken var stappfull. Finstasen er også på; bukse/dress for menn, og kjole som dekker knær og skuldre for kvinner. Det er også veldig forventa å gi kollekt. Jeg og Maria har glemt penger begge søndagene, så det er god Miranto tyr til hjelp også her. Under nattverden skal alle opp til alteret og knele før de tar i mot vin og brød av prestene som symbol for Jesu blod og legeme. Jeg la merke til at diakonet – som dirigerer køsystemet – pluttselig kunne få en baby i hendene som han måtte holde mens moren tok imot nattverd. Når moren var ferdig gikk hun og hentet babyen igjen.

Rompe

Vi ble med Miranto på hennes voluntørarbeid. Det var i ei kirke på utkanten av Tana i en søt liten landsby. Miranto tok lederrollen med stålkontroll. Gudstjenesten startet med en lek utenfor. Jeg og Maria skulle demonstrere leken, så Maria hoppet opp på ryggen min og dro med seg hele kjolen min. Jeg registrerte et “wow” av guttene på siden og en luftig bakdel før jeg slapp Maria og dro ned kjolen. En god latter forlenger livet, eller hva? Under gudstjenesten lærte vi de sangen “Navnet Jesus” som Miranto lærte da hun gikk på Hald. De kunne melodien fra før, og de sang den på gassisk i sikkert tistemt. Veldig vakkert å høre på. Pluttselig begynte det å regne. Å fytti som det regnet! Vi måtte bare pause hele gudstjenesten for det var ingen som hørte hva Miranto sa. Da vi kjørte gjennom nabolaget var det oversvømmelse opp til fortauet. “Regntiden er på vei” sa Miranto. På hjemreisen kjørte vi forbi noen som solgte søtpoteter og mais, som vi knasket på i bilen (gassisk take away). Miranto hadde også med seg verdens beste Mangoer. Etter vi var voky be (mett) sa Miranto “hey, det er god plass i bagasjerommet, vi kan spille ligretto”. “haha, ja”, sa jeg og trodde hun tulla. Men vi endte jo opp i bagasjerommet, mens den stakkars sjåføren måtte kjøre i rykk og napp gjennom den lange køen.

Internett

Meg og Maria har hatt vannskeligheter med nettet disse dagene. Vi beklager for de som kontakter oss men ikke blir besvart på noen dager. For at vi skal kunne skrive blogg eller gjøre annet må vi spørre Rive (rektor) om tilatelse, om å låse opp bibloteket og låse ut osv, og nettet funker heller ikke så bra. Vi ønsker derfor å kjøpe et helt eget slik at vi slipper å være avhengige av noen. Behjelpelige Rivo skal hjelpe vasahaene med det i morgen, juhu!

Vi er ikke franske

Alle snakker frank til oss. “bonjour” hører vi overalt, og når vi svarer med “manahoana” – som betyr “hei, står til” på gassisk – blir de helt forskrekket og hoier i vei. I dag var vi på markedet og skulle kjøpe noen mangoer. Mangoene i Madagaskar er forresten helt fantastiske. Kan ikke sammenlignes med norske. Vi prøvde oss jo på gassisk, vasahaene som vi var. 3 mangoer for 1000 Ariary sto det. Greit nok det, ca 1 kr pr mango. Så var det melonen som ikke var prislagt. 1000 Ariary sa de, men da begynte vasahaene å prute – på gassisk. Vi kan jo ikke store biten av språket, hadde faktsik vært enklere på tegnespråk. Det begynte å samle seg folk rundt oss som prøvde å hjelpe, men vi forstår ikke fransk, og de forstår ikke at vi ikke forstår fransk. “tsisy france” sa vi. Men de bare smilte og fortsatte på fransk. Vi tenkte etterhvert over hvor mye penger det faktsik var snakk om. 1000 Ariary = 2-3 kroner. Vi ble litt flaue, betalte 1000 Ariary og alle endte opp faly be.

wæ, alene alt nå?

I dag hadde jeg min første time som lærer. I utgangspunktet skal vi bare være med å se på hvordan lærerene gjør det, så jeg forventet ikke å skulle ha denne timen alene. Informasjonen kommer litt nå og der her i madda, så vi blir nok rusta til å ta ting på sparket. Ny tia Fitia. Jeg møtte en dame da jeg steg inn i klasserommet: “Det er bare du som er her i dag”. “gjæsp, hva vil du jeg skal gjøre?” spurte jeg. “Gjør det du måtte ønske”. Spontant kom jeg på en av de mange fotballene vi tok med fra Norge som vi har fått av sponsorer, kjente og kjære. Takk til dere! Fikk satt i gang en oppvarming etterfulgt av et slag fotball. Kommunikasjonen var snever, men jeg fikk gjort meg forstått. Det ble dagens lille utfordring.

dscn0250
Begge er 19 år. Vi er mer like enn forskjellige.
img_3005
AKA.MA
img_3006
Elevene stiller alltid opp på rad og rekke hver mandag og fredag for å heise opp/ned flagget.
img_3009
Vi ble sekkevakt gitt
img_3010
Digger denne dama!
img_3016
Tommel opp
img_3026
Maria fikser attituden
dscn0253
Den gassisk-lutherske kirke (FLM) i Tana, som ligger side om side med AKA.MA
dscn0256
Her samler flere hundre seg hver søndag kl 6 for å delta på gudstjenesten.
dscn0263
Diakonet holder en baby mens mammaen tar imot nattverd
dscn0264
Antananarivo
dscn0291
Vi fikk se Miranto’s koropptreden, og fikk samtidig møtt på hennes korvenner og familie
dscn0293
Madagassiske barn er til å smelte av
img_3046
Helt gira
img_3054
Noen av de minste elevene ved AKA.MA
dscn0299
Her hekles det i vei, med lærer Hery i bakgrunnen
img_3075
Disse er så kule
img_3066
Må dokumentere min første gymtime
img_3072
Elsker disse timene når jeg bare kan sitte rundt et bord med herlige jenter som dette å hekle

1 uke på Madagaskar

Tenk at alt 1 uke har gått. Samtidig føles det ut som vi har vært her mye lenger. Snart begynner vi med undervisningen. Vi har allerede vært med som tilskuer i en håndverk time. Her var jeg ikke mye til lærer gitt, men ble heller elev for elevene. Maria besøkte i tillegg 9E, som er en av de yngste med mye liv og morro. I Madagaskar starter de yngste i 12. klasse, og de eldste i 1. klasse. Jeg må si jeg er veldig spent og kanskje litt nærvøs på hvordan jeg skal holde disse timene på tegnespråk allerede neste uke. Per nå kan jeg holde en enkel samtale, men undervisning.. vell, vi får bare hoppe i det.  Elevene er jo superherlige, og lærer oss tegnespråk så fort de får muligheten, med den beste tolmodighet.

I går hadde vi vår første tegnespråk kurs. Miranto joina oss. Hun kan allerede mer enn oss, enn vi hadde 6 ukers forsprang.I tillegg har vi besøkt alle klassene vi skal undervise i. I det vi steg inn i klasserommet reiser alle elevene seg høffelig opp og står helt til læreren ber dem sette seg. Senere samme dag lærte vi å danse av noen fantastisk flinke døve dansere på AKA.MA. De spurte om ikke vi kunne lære dem noen norske danser. Jeg og Maria kikket på hverandre og nølte. Hva er norsk dans? Jeg prøvde å lære dem line dance, og det funket. Jeg tok frem kameraet for å ta et enkelt bilde, og vipps var det i andres hender og overalt. Men jeg tok kvelden med alt i behold. Til og med vannflaska som jeg hadde glemt i kantina, som en elev hadde levert ved rommet vårt. Det var en lang dag, så vi droppet den obligatoriske filmkvelden vi har hver kveld. I stedenfor valgte jeg å dusje, men stråla var så minimal at det ikke var til nytte. I slike tilfeller har vi en stor vannbøtte. Jeg fylte opp vannflaske etter vannflaske med vann fra bøtta og fikk dusjet. Faly Fitia.

 

 

 

dscn0100
Vi er løver
img_2975
Døve danser også.
dscn0136
Sakafo staben + sakafo sjefens datter
dscn0203
2/3 babyer har grene når vasaha Fitia har kommet. Funnet favoritten
dscn0201
AKA.MA
dscn0111
Mianatra malagasy marenina teny
img_2989
Stolt mor og faly baby
dscn0167
Tegnespråk går bedre og bedre
dscn0073
Vasahaene prøver seg på gassisk kokkelering (alene)
dscn0078
Det smakte faktisk godt
dscn0060
Nå var søpla tømt. Også her måtte vasahaene ha Miranto-hjelp
dscn0108
Danseløva og Malala
dscn0070
Miranto og Malala i gassisk solnedgang
img_2962
Første gang på døvegudstjeneste på AKA.MA. Her traff vi på forloveden til Maholy (min romkamerat på Hald) og kjæresten til Tahiana. Maholy og Tahiana er gassiske elever på Hald i år, og arbeider nå på døvekirken i Bergen.
dscn0062
Moppen måtte vaskes, for den gjorde gulvet mer skittent enn det var fra før
img_2957
Volleyball var noe mange ikke hadde hørt om, men som slo godt ann!
img_2960
Lesepult
dscn0067
nabolaget
img_2950
Malala lærer volleyball til studenter og ansatte
img_2948
noen gutter som ble nysgjerrige mens vi spilte volleyball

Ankommet Madagaskar

Endelig kommer det et lite livstegn fra meg. Fjerde natten i Madagaskar. Disse dagene har vi for det meste brukt på det praktiske. På flyplasseen ble vi møtt av rektor, Helisoa og vår herlige kontaktperson Miranto. Miranto var faktisk Hald student i fjor, og har litt forståelse om hvordan det er å være norsk i Madagaskar. Hun har lært oss alt fra å vaske våre egne klær, lage middag, håndtere markedet, ta bussen, ja rett og slett overleve som 2 norske vazahaer (hvite) i Madagaskar. I Norge er ikke disse hverdagslige tingene noe problem, med alle kjente omstendigheter og duppedingser man er vant med å bruke. Men når man kommer til en helt ny kultur må alt læres på nytt. Du er ikke på hjemmebane lenger. Det er uskrevne regler over alt. Hele bussystemet er et eget kapittel. De har sitt eget system som vi bare må tilpasse oss i løpet av tiden. Jeg har aldri følt meg så avhengig av en person som Miranto. Vi hadde ikke engang klart å gå på butikken uten henne.

Dag 3 satset jeg og Maria på at ytterdøra til skolen ikke ville bli låst innen vi kom tilbake ettersom den nesten alltid er åpen. Dermed tok vi ikke med Maria (Malala) sin nøkkel (som har nøkkelen til ytterdøra). Selvfølgelig var døra låst da vi kom tilbake. Da vi prøvde å banke på hørte jeg noen gå ned trappa samt. lyden av nøkler. “Nå kommer det noen” tenkte vi. Vi ventet litt og banket på igjen helt til nøkkel lyden forsvant. Ingen åpnet. Så slo det oss, “døveskole”, de hører jo ikke når vi banker.

Jeg og Malala (Maria) spiller volleyball med noen av elevene på skolen i ny og ne. De har en basketball bane som gir mulighet til både basketball, volleyball og fotball,  som jeg og Maria syntes er helt supert. Under vollyball spillet spilte jeg av musikk fra en høytaler jeg tok med hjemmefra. Barna/studentene er døve, så de hører ingenting. Men det som fasinerte meg var når de holdt høytaleren og “hørte” musikken ved å føle bassen. Noen prøvde å holde høytaleren opp til øret for å kanskje høre litt. De sendte høytaleren på tur, og når det var de sin tur satt de seg ned i ro for seg selv. Jeg fant dette veldig rørende, og innså hvor mye jeg tar almennlige funksjoner som hørsel for gitt.

En siste ting som har slått meg er hvor mye jeg faktisk eier. Jeg bruker en iphone 4 som en utetelefon så jeg ikke skal ødelegge/miste min iphone 6. Av de jeg har møtt hittil i Madagaskar har jeg kun observert én iphone. De fleste har tilsvarende telefon jeg brukte som 9 åring. Jeg har vent meg til å ha “det beste”, men når jeg som 9 åring fikk min første telefon var jeg minst like lykkelig som nå. På åsamme vis har jeg aldri hørt en madagasser klage. Vi skal alltid ha mer, men det jeg har lært på disse få dagene er å være fornøyd med det vi har.

img_2895
mor og far leverer datter på flyplassen
Processed with VSCO with b1 preset
Team mate
DCIM100GOPRO
Klare for Madagaskar
dscn0022
Pernille og Jenny
img_2919
Ankommet Antananarivo
img_2932
Miranto lærer Malala og Fitia å lage mat
img_2933
Mitt rom
dscn0030
Sightseeing
dscn0050
Elever ved AKAMA

Madagaskar, verdens fjerde største øy

1 uke til avreise. 5. oktober nærmer seg med stormskritt. Ettersom jeg reiser til Madagaskar med Hald Internasjonale senter som representant for NMS og Fredskorpset tenkte jeg å si noen ord om dette landet og disse organisasjonene.

Madagaskar

Madagaskar er ei afrikansk øyrepublikk i det indiske hav utenfor det Afrikanske kontinent. Landet har en befolkning på ca. 25 millioner mennesker. Landet er et av de fattigste i verden, hvor 1/3 er analfabeter. Hovedstaden er Antananarivo (også kalt Tana), som er byen jeg og Maria skal bo i.

Opprinnelig er den gassiske befolkningen etterkommere av indonesiske innvandrere. Derfor er gassere ofte lysere i huden enn de fleste afrikanere, og kan ofte forveksles med filippinere og indonesere. Langs kysten tenderer befolkningen å være litt mørkere i huden, mulig pga. kontakt med det afrikanske kontinent.

Øyas klima varierer fra nord til sør. Madagaskar har fjell i midten og regnskog langs kysten. I nord-øst regner det i stor grad mer enn i sør. Derfor befinner det seg mye regnskog i nord, og tørke i sør. Apropos regnskog, visste dere at 90% av dyre – og plantelivet på Madagaskar er edemiske? Dette er grunnet øyas isolerte beliggenhet. Og enda bedre, ingen dyr er direkte livsfarlige. Eksportvarer fra øya er vanligvis kaffe, vanilje og reker. Byen Antananarivo som vi skal bo på ligger midt i landet på en 1310 meters høyde over havet. Av den grunn vil temperaturen trolig ligne en norsk sommertemperatur. Språket i Madagaskar er madagassisk (også kalt gassisk). De snakker også fransk som et resultat av den franske koloniseringen i 1895-1960.

Hald Internasjonale Senter

Dette er en fagskole for tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid. Skolen befinner seg i Mandal, og eies av Strømmestiftelsen, NMS og Laget. Disse tre har hver sitt utvekslingsprogram gjennom Fredskorpset.

NMS

Norges Misjonsselskap ble etablert i 1842, og er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke. Organisasjonen har tre fokusområder; Budskap, Bistand og Bygging. I 1860 kom de første norske misjonærene fra NMS til Madagaskar. Dette var faktsik før den franske koloniseringen. Fra den tid har det vært mange misjonærer på Madagaskar, men de siste årene har det blitt færre av ulike årsaker.

Fredskorpset

Fredskorpset er en organisasjon som lar unge mennesker i Norge og i utviklingsland få mulighet til å oppleve hverandres virkelighet. Den ble etablert i 1963 og har sendt ut omtrent 8500 fredskorpsere på utveksling mellom Norge, Afrika, Asia og Latin-Amerika.

204_0_4